onsdag 13. november 2013

Hvor rik er du?

Barn har et annet perspektiv.

Som liten var sjølveste statussymbolet verken dyr bil eller svære diamanter. Det kunne alle ha. 

Var det derimot et svømmebasseng å spore på tomta - DA var det bare en konklusjon å trekke; HER BOR DET RIKFOLK!

Høyst ufrivillig har jeg blitt så rik at du veit ikke. Jeg ødsler rundt meg, kan man nesten si. 

Og priser meg bare lykkelig over at jeg ikke bor i Gudbrandsdalen akkurat nu (for det kunne jo vært verre)

Verre ja. Var vel ikke akkurat det Herr S. tenkte i det han tittet ut av vinduet i halvseks-draget en onsdags morra og så lukt ut i havet.

Badeball


Jeg kan sjekke kjelleren hvisket jeg forsiktig etter at Herr S. hadde sukka så høyt at tåballene hans antagelig rulla av seg sjøl og mumlet eder og galle over Øyeren, hus på landet og hvor f?&% er slagstøvla mine



Vel vitende om vann i anmarsj, hadde vi sjekket kjelleren sent kvelden før, for å finne at den var knusktørr. Som kjent går jo ting stort sett vår vei, men uansett hadde vi løftet mye av småtingene opp på de litt større tingene. 

Kjelleren er pt. uten lys, siden vi pusser opp deler av den - du veit, datter av elektriker osv osv, så jeg stakk beina i et par seilerstøvler strategisk plassert ved trappa, listet meg ned i mørket, og tok sats fra siste trappetrinn. 

PUH! Ikke vann. 

Badebrygge


Søren. Jeg sto på nest nederste trinn. 

P L A S K

Vi har nok litt vann ropte jeg opp til Herr S, mens jeg inni meg priset meg for at det ihvertfall ikke gikk over støvleskafta.

Redd skiskoa!


Jeg må ha en kaffe først. sa Herr S. og subba livslei inn på kjøkkenet med en hylende Tarzan på armen. Best å gi'n en brødskive for blodsukkeret tenkte jeg. Til Herr S. altså. 

Du drar ikke på jobb i dag sa PermisjonsherrS. Sjøtten tenkte jeg. Kunne godt tenke meg å slippe det her i grunn. 
Ironisk nok var det eneste som virkelig var tørt i kjelleren DYKKEUTSTYRET til Herr S. 

Etter en knapp telefonsamtale med forsikringa med et innstendig ønske om hjelp fra meg og et brutalt "jeg setter deg på venteliste" fra vakttelefonen, lurte Herr S. igjen på hvor slagstøvla hans var. Etter en runde med hodelykta i kjelleren, fant jeg dem. Under vann. Sammen med et slags luftfiler til en bil. Julepynten og halve fryseren. Deilige suppe. 

Ehm. 

Dårlig stemning. 

Jeg tar støvla dine brumma Herr S. Mine??? I størrelse 36??? Javel.

Tarzan ble fora med en svær frokost og lagt til å sove igjen før vi begge dro på oss finstasen og trava uti.  Hvor )#%/ skal vi begynne?? 

Fanken, julepynten hylte jeg. Fanken, hvorfor har ikke naboene vann i kjelleren?? hylte Herr S. Du veit, felles skjebne, felles trøst osv. Eller mest fordi naboene tidligere har hatt flom, mens vi har stort sett har sluppet unna.

Ting har en lei tendens til å flyte rundt.


I det samme vrengte en av naboene inn på tunet, ikledd gummi og godt humør, klar for å bære. 

Evig takknemlig. Det samme for snille Siri som tok på seg rollen som tobarnsmor den dagen. Omplasserings-Tarzan. Vi kan kalle'n det. 

 Så sånn grovt oppsummert da: 

En del ødelagt. Ganske så mye faktisk, i og med at vannet steg til godt over 20 cm på bare en times tid. Det står i garasjen og råtner på rot, i det forsikringa og takstmannen ikke helt får bestemt seg for hvem og hvordan det skal takseres. Logisk.

Edit: Innlegget er skrevet  i våres. Støvla til Herr S har tørka, vi har kastet et ukjent antall hengerlass, og jeg skal kjøpe meg ny julepynt. 




Støpen til det nye badet hadde akkurat tørket. 


torsdag 7. november 2013

På denne dato


for to år siden, svingte livet vårt av til en ny sidevei... igjen....

Fra å ha staket ut kursen med en fremtidsplan og et mål langt der fremme, måtte vi igjen rekalkulere og omstille oss. 

Og 7. november 2011 var jeg sikker på at jeg hadde fått kreft. Sikker på at jeg hadde en krefttype som gjorde at jeg fikk positiv g-test. En krefttype som produserte HCG. 

Herr S var på øvelse i brannvesenet, så jeg hev meg på telefonen til Sandy og hyperventilerte frem et rop om hjelp. En slik samtale ville kanskje fortonet seg noe annerledes, hadde det ikke vært for at Sandy har selektiv hørsel og vidstrakt fantasi. 

Hallo?

Hallo? (hyperventilering)
Jeg tror jeg er gravid! 

Hva??? Hvor er Odin???

Hva faen? 

Hvor er Odin????? 

Hvorfor spør du om det? 

Hva sa du? 

Jeg sa, jeg tror jeg er gravid. 







Åja. Jeg syntes du sa du hadde kvælt Odin. 





Så Sandy heiv seg i bilen, dro innom butikken, raste inn døra her som en tasmansk djevel og pælma to nye tester etter meg. 

Og så besinnet vi oss. 

Så hun dro igjen og jeg ble sittende i trappa og vente på Herr S som skulle komme hjem. Om ca to timer. 

Trappa vår er veldig ubehagelig. 


Hva?? Hvem er det som har daua nå??? var Herr S' første reaksjon når han så mitt grågrønne ansikt med to røde øyne stående på stilk. 

Jeg tror jeg må tisse på pinne. 

Og så var vi smelt på tjukka. Uten at vi kunne få det til å stemme. Men det var vi altså. 

Någet surrealistisk for to som var midt i adopsjonsprosessen. Og som Bestemor S sa -  jammen, da hadde dere jo ikke trengt å gifte dere!! 


Tarzan er nå snart 16 mnd, og vi staker ut en ny sti igjen. Sammen, vi 4. Eller, stort sett 3, Odin er livredd Tarzan. Det bryr ikke Tarzan seg nevneverdig om. 


Men det er ikke det jeg tenker mest på i dag. 


Jeg tenker på at jeg er så hinsides heldig. 

Fordi jeg er frisk. 


Fordi Herr S. er frisk


Fordi bikkja er (nogelunde) frisk. 


Men mest av alt - fordi Tarzan er frisk. 
Jeg vet så inderlig godt at det kunne vært helt annerledes. 
Under fødselen kunne det gått riktig ille. Men vi hadde flaks. 


Og som foreldre leser man hvilke bilsete som er best i test og kjøper det. Og jeg insisterer på at Sondre bare skal kjøres i Konetraktoren. Fordi den er mye sikrere hvis vi skulle møte på en elg, eller fyllekjører eller et tre. 


Man kjøper de Ecco-skoa til åttehundrespenn, fordi man vet at det er viktig for små føtter. 


Man trer på dem hjelm og votter og kuldekrem og setter opp trappegrinder så de ikke går på hue ned i fangekjelleren. 

Fordi dette er farer vi kan (ihvertfall til en stor grad) kontrollere. 

Men hva i H...... gjør man. 

Når skjebnen tar fatt i røttene dine, drar deg opp etter innvollene og kaster deg tilbake i en våt haug av tårer. 


Hvordan klarer en mamma å stå oppreist når datteren er i ferd med å bukke under for kreften? 


Hvordan klarer en pappa å stryke barnet over håret og hviske at alt skal bli bra? 
Når det eneste man ser i enden av tunnellen er et farvel? 


Jeg kan bare svelge min egen klump i halsen og gråte av sorg og av beundring for styrken og motet mennesker har eller får når krisen rammer. 


For Gud hjelpe meg - vi ber jo alle om at det ikke skal ramme OSS. 

Vi leser, gråter og priser oss lykkelige for at det eneste som truer innenfor disse veggene er en forkjølelse.


Jeg har ikke noe svar. Har ikke svar på hvordan noen kan stå oppreist. 

Men det gjør menneskene. De børster av knærne, luter seg fremover og går like inn i stormens øye, for å komme seg ut på andre siden. Muligens ikke styrket, kanskje ikke livsglad. 

Men fortsatt på bena. 




I går sovnet Ylva inn. 

Her i huset har vi fulgt med familien hennes en stund. Før hun og familien var samtaleemne i lunsjen, før syklubber tørket tårer over pappa Magnes statuser på face. Vi har fulgt med en stund fordi Herr S sin onkel er i familie med Magne. Ikke nært nok for oss personlig at det er nært, men allikevel har det blitt så nært at det har gjort noe med oss. Ikke fordi vi kjenner dem, men fordi det blir så sårbart og nært når det ikke bare er noen man leser om i VG. 

Og hver kveld de siste månedene har vi snakket om Ylva, om mammaen, pappaen og storebroren. 

Og hvor enn meningsløst det er når barn dør. 


Hvor vannvittig urettferdig det er at foreldre må gi slipp... 


Så har det kommet noe godt ut av det. 

Vi har fått et annet syn på ting. 

For om alt annet går på tverke, så har jeg lovet meg selv å være evig takknemlig for hver dag jeg får med Tarzan, Herr S, Odin, familien, venner og alle rundt meg. 

For man vet ikke hva morgendagen bringer....



Så - se der. Plutselig dukket vi opp, etter et halvt års pause. Kanskje ikke den brak-reåpningen av en blogg man kunne forvente fra Engaveien, for det ble jo ikke akkurat lystig dette her. Men dere som kjenner meg, vet jo at jeg må skrive av meg ting innimellom. 

Og takknemlighet er kanskje ikke det verste å skrive om! 

Ha en fin kveld ♥


mandag 3. juni 2013

Dagene som kom og gikk

og bla bla bla...

Vel, jeg veit at det er livet, men jeg rekker uansett ikke alt jeg skal! 

Bloggen bare svant hen og forsvant i grusstøvet etter Instagram, bryllupsfotografering og et tårn av klesvask i gangen, på vei til alle kjente og kjære vaskemaskiner rundt om. Vår egen maskin står nemlig på stedet hvil etter å ha vært utsatt for grunnvannets fråde. Sammen med løpemølla mi og en hel garasje fylt med råtnende innbo. 

Så. 

Ukesportrett? Adjø (neida, vi har dem på filmrullen)

Interiørblogging. 

Vel - hvis dere vil se bilder av kjelleren, så skal vi få ordna det. Det er det nærmeste jeg kommer interiørblogger. 

Inspirasjon. 

Mest til å sette fyr på hele huset. Men det brenner vel ikke, det er jo vått. 

Fotografering?

Jah, noe så voldsomt, selv om jeg hyler høyt at jeg er en amatør. 

Tarzan?

Jah. Prøvedukke for den nye backdrop'en. 

Blogging? 

Joda - en dag. 


onsdag 22. mai 2013

Tatt av flommen.

I forelskelsens rus over å ha vært gift i to år gikk hele bloggen i glemmeboken. 

Nei. 

Det var ikke helt sånn. 

Fotograferinger, ny jobb, våren, et par hengere med bark, og til sist en vårflom av dimensjoner har gjort sitt. 



Følg meg på instagram, (lenekatt) for jeg tenker du tøøøørster etter oppdateringer. Og der finner du dem!

Ho ho!



Beskjeden er a!

tirsdag 7. mai 2013

Bomull!



Med et slikt utgangspunkt.....

...ER det ikke annet å forvente enn at vi har overlevd to år i det påtvungne ekteskap 
(som altså måtte inngås fordi vi skulle adoptere)

Og vi klarer oss fint! (tror jeg??)


Vi er kanskje ikke som andre ektepar, men så er ikke andre ektepar som oss heller! 

Jeg har laget dette innlegget for at Herr S. skal få dårlig samvittighet hvis for at han har glemt bryllupsdagen, men tenk.... 
Jeg måtte dobbeltsjekke (på facebook!) at det faktisk er den 7. mai vi har bryllupsdag! 

Jah. Jah. 


Vel vel. Så lenge jeg husker hvem jeg er gift MED!

Gratulerer med dagen, Herr S.! 



søndag 5. mai 2013

Bruktduellen!

Månedens NIB-utfordring er Bruktduellen!

Her er det meste brukt. Brukt hardt! Hi hi! 

Store deler av vårt innbo og løsøre er kuppet brukt - enten på Loppis, eller O-så-geniale Finn.no. 

(hva gjorde man egentlig før Finn.no??)

Dette er dagens bruktkupp på den lokale loppisen - marmorbrett og marmor lysestaker 

(tenk - det fulgte til og med telys oppi. Hvilket kupp, hva?)

Sammen med en vase kuppet før.

Oppå mitt o-så-fantastiske blå-kuppede bord. 



Flere bruktkupp kan du se HER


lørdag 4. mai 2013

Vin-Vinni-Vinner!


Etter Random.org sine beregninger ble det lodd nr. 66 som ble vinneren 



og etter mine beregninger, som ikke kan påklages, men som etter min mening er telt opp på riktig måte, er det


Rannveig!!! 

Mail er sendt :-)


Ha en strålende kveld!


torsdag 2. mai 2013

The player


Tarzan stakkars - han har ikke så mange leker ;-) 

Etter at jeg jobbet mange år i lekebutikk, ble jeg veldig kritisk til hvilke leker jeg ville ha til et eventuelt barn. Ikke no plastikkræl som ikke har av-knapp og som setter i gang å ule hver gang noen går i oppkjørselen. 

Derfor har han få, men gode leker. 



Lekestallen består hovedsaklig av treleker, heklede leker, og leker fra Fischer Price. Og bøker. En haug med bøker! Og til min glede, elsker han bøker :-) 

Så da passet det fint at han fikk denne forrige gang vi var innom Brio på Strømmen Storsenter. 


Brio på Strømmen er en av landets største butikker, og har et supert utvalg (og trivlige ansatte - jeg har jo vært en av dem, ho ho)

Brio har jo treleker også, og jeg har faktisk treleker liggende som er 30 år gamle. 
Kvalitet med andre ord! 


Sondre er strålende fornøyd med lydboka, og gjenfortalte med heftige ordelag historien. 
På sitt vis :-) 


onsdag 1. mai 2013

Ny måned, ny historie

I morgen er permisjonstiden over (igjen) for denne gang (igjen). 
Jeg skal ha perm hele juli, men sånn i bunn og grunn er jeg ferdig. 



Tjooohoo! 

Ikke fordi ungen har vært forferdelig å være hjemme med (eller jo, er det lov å innrømme at han til tider har drevet meg til vannvidd? Ihvertfall de første månedene), men jeg trives ikke med å ikke bruke hodet til noe...



Selv om jeg jobbet i februar, har jeg følt at hjernebarken sakte, men sikkert har svunnet hen, og at alle setninger har begynt med "ei på barselgruppa...." eller "På God Morgen Norge i dag...". 

Det er sikkert en del mødre som synes jeg er håpløs, men jeg er ihvertfall ærlig ;-)

Uansett - for å være litt gærne oppi barselpermen, sa både Herr S. og jeg opp jobben. Begge to har fått nye, så så veldig nervepirrende var det jo ikke, men det blir allikevel en annerledes hverdag. 

Jeg skal fra den private sektors mas, kjas og høye champagneføring til statens...mas og kjas? 

Vi får se ;-) 



Jeg sparer ihvertfall to timer reisevei, ekstremt sinne over NSB og 1600 i reiseutgifter for en ståplass. Under svette armhuler. Det er verdt kanskje mye!

Det er noe spesielt med å gå fra det du vet du har, til noe du ikke vet om faller deg i smak. Men jeg liker å tro jeg er tilpasningsdyktig, og kommer sikkert til å kjøre show der og. 

Den lokale tingretten vet ikke hva de har sagt ja til!



Herr S. spurte om jeg gruer meg til i morgen - og min eneste tanke var at jeg ikke klarer å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ha på meg! Jeg skal jo sikkert gå masse rundt og hilse og neie pent og leite etter kopimaskinen osv....Viktig med gode sko! Tilpasningsdyktig jah. 



Ho ho, god onsdagskveld til dere!


Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...