Hvor langt kan man tøye strikken?

Jeg har en lillebror. Han er verdens snilleste. Men også verdens tregeste, og den som vet å tøye grensene og tålmodigheten til de rundt seg. Han tar livet med knusende ro, og han er en kremmer av dimensjoner. Og han er ekstremt glad i Volvoer! Det skal han ha, broren min, at han har en helt unik evne til å strekke strikken til mamsen herfra til evigheten. Jeg må si at forskjellsbehandlingen her er mektig stor, mamsen irriterte seg over at jeg kom hjem og luktet hest, mens yngstemann kan fylle hele gårdsplassen med diverse mer eller mindre opprustede svenske-vagnar, uten at det smeller. Vel høynet hun desibelen i stemmen litt i sted når Falken kom og dumpet en svart haug av en Volvo på bare felgene og med dertil tilhørende dårlige kjøreevner (når jeg sier dumpet, så mener jeg faktisk FYSISK dumpet) foran garasjen hjemme hos a mor. Vi var hjemme på boller og brus, og havnet tilfeldigvis oppe i et småampert familiedrama som endte i at lillebror tok seg en liten seiersrunde rundt nabolaget på bare felgene, mens mor sto hylende på terrassen og proklamerte at han skulle gi beng i å skjære opp asfalten hennes.

Men lillegutt slipper unna, det går jo ikke ann å bli sint på han - han er jo så treg!!

Kvelden har gått med til bretting av klesvask - finnes det noe kjedeligere??? Skulle ønske det var forrige onsdag, for da var jeg ute og trasket, og det var jammen mye mer givende!!

Endelig har jeg fått opp det ene av den haugen med veggord jeg kjøpte - dette er på soverommet

 Jeg har endelig fått inn oppussingspistebordet mitt... Nå gjenstår bare nye stoler, gleder meg MAKS til å kaste ut de stygge Skai-stolene!!!

 Bordpynten er kortreist - rappet fra jordet utenfor :-)

Ha en fin kveld! 

Avdankaflyttebyrå.com

Vi er en gjeng på fem jenter som tidligere var kollegaer som stadig holder sammen, og det går sjelden stille for seg. Vi er egentlig ganske ulike, men med samme, ufattelig "gode" humor og jeg er alltid støl etter en økt med disse fillene.. Nå har det seg slik at den ene av oss har falt i den klassiske fella og flytter etter kjæresten - til Drammen. Og her står vi sønderknust igjen og lurer på hvorvidt vi skal stikke kjepper i hjulene for dette og lage et helvete, eller bidra til emigreringen og heller prøve å lure henne tilbake på riktig side av byen senere.

Vi valgte det siste. Så i går var den O'store flyttedagen, og jeg er ikke lite imponert over at vi klarte å få stappet en hel kjellerleilighet inn i traktoren min, samt en heller unett flyttebil leid på Korset. Det at bilen er leid på Korset sier egentlig det meste. Den holdt standarden til en middels sliten husmor, og kløtchen var etter sigende like smooth som en rusten spiker. Vel inneforstått med at det er langt til Drammen en mandags kveld, gjorde vi alt for å få alt på en tur - og det klarte vi, med gooood margin.

Koselig å hjelpe en god venn, men det vi ikke hadde tenkt over er at hun jo er en LESEHEST, og hadde definitivt fylt stallen sin med bøker - tunge bøker!!!! Og folk som har mye bøker som gjør at vi må bære mye, gjør vi sånn med:

SÅNN! Der kan du henge til Drammen!

Vårens vakreste eventyr!!!

Da har jeg landet i Engaveien igjen etter en helt fantastisk tur!

Jeg og TurBuddy pakket med friskt mot ned det siste i sekkene våre på jobb på onsdag, til stadig haglende kommentarer om at sekkene var ALT for tunge, at vi kom til å knekke sammen i første sving og at vi måtte pakke om. Men etter nøye gjennomgang av sekken fant vi ut at det slettes ikke var noe vi kunne unnvære, annet enn stekepanna til stormkjøkkenet.

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har fått liknende oppslutning når jeg har forlatt jobben tidligere som denne gang. En hel haug med folk vinket oss avgårde, sannsynligvis med den baktanken at det nok var siste gang de så oss. Mamsen hadde tydeligvis sett på mitt forrige innlegg og gikk igjennom pakklista mi per sms:

"Du kommer ikke til å trenge hodelykt, og hva er den greia som ligger på toppen av haugen? Du trenger ikke så mange par med sokker, og ikke hansker. Spis eplene før du går. Kun en flaske vann".

Men vi lot oss ikke stoppe - selv om vi begge var nær døden innen vi fikk satt oss på toget. Tunge sekker med bred last og ca. 50 grader i hovedstaden er ikke å anbefale. Innen vi hadde kommet oss ned til Oslo S hadde jeg mistet følelsen i venstre armen, og så for meg akutt amputasjon i fjellheimen med den litt sløve kniven sambo hadde sendt med meg.

For å lage litt ekstra action for oss, hadde NSB vært såpass kule at de hadde merket vogn nr 3 med 7 og omvendt, sånn at når ca alle hadde fått satt seg, så måtte ca alle bytte vogn. Og det var ikke bare vi som hadde litt bred last med oss for å si det sånn! Dersom valget står mellom å kjøre med NSB Bergensbanen eller gå en del mil med tung sekk - valget er enkelt. Jeg har gode sko.

Vel innstallert på toget bretter vi ut kartet, i det det kanskje er på tide å lære seg å bruke det. Godt kartverket har vett nok på skrive bruksanvisninger bakpå, synd ikke vi har vett nok til å skjønne dem ;-) Men vi telte ruter og regnet centimeter og kilometer og høydemeter til den store gullmedaljen, hvorpå TB etter en snau time finner ut at de to kartene vi har med og oss, og har lagt inntil hverandre faktisk overlapper hverandre.... Og dermed ble turen vår forkortet med endel kilometer!

Vi ankom Finse stasjon, Norges høystliggende på 1222 meter over vasspytten rundt halv ni på kvelden, og la i vei med friskt mot. Samtidig som vi gikk av, hoppet det også en haug med andre passasjerer av, men disse forsvant på meget mystisk vis mens vi strevde med å få på oss sekkene.. Jeg aner ikke hvor de tok veien.

Så da var det bare å traske. Dog måtte jeg ta et par telefoner til papsen, for den GPS-en vi liksom hadde satset alt på, skjønte jeg ikke et kvidder av. Noen vil kanskje si det er litt uansvarlig å legge  ut på fjelltur uten å lese bruksanvisningen til GPS-en, men jeg liker en utfordring eller to.

Etter å ha surret litt rundt, og vandret ca 8 kilometer, begynte vi å se oss om etter teltplass - noe som ble en litten utfordring, i og med at ordet STEINRØYS ville vært et veldig godt og oppsummerende ord på stedet.

Kvelden ble avrundet med kakao og flatklemte brødblingser, noe som smakte ekstremt godt. Natten var kald, med minusgrader, men jeg sov så godt som man kan gjøre med fleecegenser på seg og Clas Ohlson varmeposer nedi posen. Dagen etterpå var det havregrøt og støle rygger til frokost, og vi noterte oss heftig bak øret at neste teltplass ikke skulle være i oppoverbakke, da man faktisk får ganske fart på seg når man ligger i sovepose på litt glatt liggeunderlag.

 Mens vi spiste frokost, dukket denne karen opp

 Synd han var så innmari kjapp så jeg ikke fikk tatt et bedre bilde av han.

Vi vandret videre blant den storslåtte naturen, og gikk faktisk nesten 1,4 mil før vi begynte å lete etter teltplass igjen. Underveis fant vi en "kjøra, kjøra, fali norsk hengebru", hvor TB holdt seg pent på den trygge grunn, mens jeg selvsagt måtte utpå for å ta bilder.

Vi var i grunn veldig fornøyd med turen så langt, helt til vi slår oss ned for å lønsje - og oppdager at det ene brødet vi har med oss er muggent....

 Jaja, enda godt vi har peanøtter sier jeg - og oppdager at peanøttene også har gått ut på dato - TAKK til Rema 1000 Fetsund!!

Teltplass nr. 2 finner vi (på haltende, hovne føtter) ved et vann - og TB hev selvfølgelig ut den fiskestanga hun hadde slått til meg med ca hver gang hun snudde seg hittil på turen. Eller, det vil si, hun hev ut sluken! Stanga beholdt hun

  Utover kvelden blåste det opp, og på natta fikk vi oppleve et skikkelig fjellvær. Jeg måtte ut i 03-tiden for å fortøye teltet på nytt, og det hørtes ut som om hele fjellvannet var på vei inn til oss. Men jeg syntes bare det var ekstra koselig å ligge i telt, man kjenner at man lever når man er blå på nesa ;-)

Dagen derpå la vi i vei mot Haugastøl, og vi kom frem mye kjappere enn vi trodde! Selv om klokken bare såvidt hadde tikket seg inn mot lønsjtid, unnet jeg meg noe jeg hadde hatt lyst på lenge (og det er her man føler man har vært på vandring i tre uker)

 Og dermed plantet jeg nærmest panna i bordplata.......

Uansett, vi var kommet til Haugastøl, og ferden skulle egentlig gå videre til Ustaoset, men vi ble anbefalt å skippe den gåturen og ta bussen, fordi man måtte gå på riksveien. Og da mener jeg PÅ riksveien, det var jo selvfølgelig ikke fortau. Planen ble da omgjort til at vi skulle finne et fiskevann ved Ustaoset og ligge der siste natta, men etter å ha sjekket temperaturen, vindstyrken og matforrodet, booket vi faktisk om togbillettene, slik at vi landet i Oslo igjen sent fredag kveld. Litt pinglete avslutning, men da vet vi det til neste gang - man må starte lenger opp/vest, så man har endestasjon på Haugastøl.

Grovt oppsummert - turen var FANTASTISK!!!!

å heisann!

Damer kan ikke pakke. De kan ihvertfall ikke pakke lett.

Men etter mange turer på fjellet i små biler med mange jenter som ikke kan pakke lett, er jeg blitt en kløpper på å pakke praktisk med minst mulig luft. Og det nyter min 60 liters Bergans godt av nå. Hvis man kan kalle det godt. Ved nærmere ettersyn ser den egentlig ut som den skal sprekke, ihvertfall der man kan glimte sekken. Det er ikke så mye man ser av den, det meste er dekket bak telt, teltstenger, sovepose og liggeunderlag.

Sambo er oppgitt, og mamma bekymret, men JEG - jeg er optimist som vanlig! En liten utfordring i hverdagen bare...Mulig jeg har liiiitt såre skuldre på lørdagen, men er sikkert noen erfaringer rikere? Uansett, i morgen bærer det av sted!!! Jeg er som vanlig godt forberedt - aner ikke hvordan jeg bruker gps-en. Jeg har trua!!!

En tåre trillet...

nedover kinnet mitt i dag da jeg fikk utkastet til artikkelen som blir skrevet om oss.... Journalisten hadde skildret det så (ihvertfall for meg som står midt oppi det) levende og jordnært. Ingen klisjeer eller utsagn jeg ikke kjente meg igjen i. Vi fikk bildene her om dagen, og de var fine de også - særlig det hvor sambo står og leverer glasset med sakene sine over disken på Riksen, hahahaha! Får håpe ikke det blir førstesideoppslag, ho ho!

Har igjen å fylle inn endel fakta, så skal sette meg ned med det nå... Ut av vår kaotiske historie har hun faktisk klart å få det meste riktig, og det synes jeg er imponerende - jeg har jo nesten ikke oversikt selv! Gleder meg til å lese det endelige resultatet - selv om det er litt trist å lese hva sambo sier om saken, om hvordan han føler han må være sterk for oss begge. Og historien har jo dessverre ingen happy ending - enda! Jeg teller fortsatt på knappene om hvorvidt jeg er klar for private forsøk eller ikke.... Jeg synes det er tungt å hoppe på den karusellen igjen uten å vite at det får et positivt resultat......

AAAh, for et bryllup!!!

Helgen er godt og væl overstått, og bryllupet på lørdag kan oppsummeres på følgende måte: FANTASTISK! Selv om himmelen virkelig åpnet alle sluser og satte på vindmaskina samtidig, så kunne ingenting overskygge den nydelige bruden og kjekkasen av en brudgom (som uten sammenlikning forøvrig lignet veldig på den svenske nygifte prinsen i Sweden for anledningen). Jeg hadde selvsagt sørget for å ta med meg et kamera som var tomt for batteri, så bilder ble det lite av! Jeg er praktisk sånn!

Det hersket store forventninger til det vordende ekteparet hva klesvalg angikk, da de er kjent for å ha sin egen, kule stil... Når du frir i gulldress så har du liksom lagt lista ganske høyt! Og de innfridde! Vel hadde brudgommen tonet seg ned en smule, og stilte faktisk i sort dress, men den hadde nå sine innslag av hans sprudlende personlighet... Og BRUDEN! Hvor skal man begynne! Kjolen passet henne perfekt! Så utrolig fin hun var (og er). Festen var a hooop, med morsomme taler, og ikke minst sangen vi jentene hadde snekra sammen over en god samling vinflasker..Alt i alt - et meget vellykket bryllup!!

Søndagen gikk med til halvsoving ute i sola, en real spasertur for å hente bilen, samt et par timer jobbing på kvelden.

I dag har jeg vært på XXL for å hanke inn det siste til den O'store fjellturen, som går av stabelen på onsdag - det nææærmer seg!! Nå sitter sambo og forsøker å få lagt inn koordinatene til hvor vi skal, og det kan jo være greit. Jeg vet jo ikke hvor vi skal!

 Finsehytta

 Krækkja

(bilder hentet fra turistforeningen)

 

 Nå trodde sambo han endelig hadde fått det til - før han oppdaget at det sto Moscow rett ved siden av det første overnattingsstedet vårt... Jepp hepp. Godt vi har med telt! Vi skal jo uansett ikke sove på hyttene så ;-) Men Moskva kan kanskje bli litt langt?

Noen kort

Kort til 80-års dagen til sambo's bestemor

Kort til 30-årsdagen til en venninne

Helomvending

Sy-kjole-selv-prosjektet gikk dessverre ikke helt som planlagt, men det var verken min eller mamma's skyld! Det dumme mønsteret hadde jo gjort at det var lite stoff igjen, samt at tiden absolutt ikke strakk til. Så i går spratt jeg ut på tre kjøpesenteret, og fant heldigvis en kjole! Hadde vel vært litt mer økonomisk å bare kjøpt den med en gang, men, men... Jeg gir ikke opp den brune kjolen, må bare ha litt bedre tid på oss! Stakkars mamsen som har sydd tre kvelder i strekk!!!

I dag spratt jeg opp kl 7, litt fordi jeg er et A-menneske av dimensjoner, og litt fordi jeg har endel jeg skal rekke å fikse før bryllupet! Når man har to meter hår som meg, så tar ting litt tid!

Kjører Lucy Ball-stilen på morgenen i dag!

 Kjolen jeg kjøpte i går passet jo selvsagt ikke helt, så jeg må legge den opp litt.. Og jeg er jo ingen syerske, så det kan bli en utfordring... Dessuten tenker jeg å lage smykker som står til kjolen 

Synd landet vårt bestemte seg for å sette igang en skikkelig høststorm sånn midt i juni, men tenker bryllupet vi skal i blir vel litt av en storm uansett!! Gleder meg!!! 

 

I skrivende stund

er hele kjolen pillet fra hverandre..... Og det kom vel neppe som noen overraskelse. De som kjenner meg vet jo at jeg har sterke meninger om så mangt, og særlig klær. Min kroppsfasong (som så mange andres) sklir liksom ikke rett inn i en fastsatt størrelse, noe mamma har fått erfare mang en gang. Det er ikke få plagg som er blitt sydd litt opp, litt inn, litt ut, litt skrått for at jeg skal bli fornøyd. Såpass godt kjenner hun meg at kjolen hun nå hadde sydd, kun satt sammen med knappenåler. Og godt var det! For mønsteret hadde tydeligvis tatt utgangspunkt i en godt over middels ubekvem potetsekk fra Indre Enfold, og det så heeelt jævli ut! Stakkars mamma bedyret at hun hadde fulgt mønsteret til punkt og prikke, men det var vel akkurat der problemet lå! Mitt eget stakkarslige brystparti druknet helt i en bombe av stoff sydd dobbelt og rynket til den store gullmedalje og bakenden kunne du lett truffet med sprettert selv om du hadde tatt ut linsene, slått av lyset og myst med det ene øyet.

Men mamsen vet råd - frem med spretter'n og bort  med overflødig understoff og rynking importert fra en litt sliten bod i Russland.

Dermed var det bare å klippe, lime, spikke og sage litt, og bruke det lille som var igjen av stoff og stifte det rett på kroppen med knappenåler. Så nu sitter mamsen og NI-syr, mens jeg, snill og oppofrende som jeg er, sitter og perler et kjede til henne. Selvsagt med hennes materialer da. Og liker jeg det etterpå så tar jeg det med meg hjem. Men mamsen har iallefall fått litt kvalitetstid med meg, og det er da mye verdt?!

Nattlige plager

Vi bor ikke så langt unna verken Kjeller Flyplass, Gardermoen eller diverse landingsplasser for helikoptere. Småfly trakterer luftrommet over oss stadig vekk, og Fet-veien dundrer nesten gjennom hagen vår. Men det er allikevel ikke slike ting som holder oss våkne om natta. Det er derimot en hel bataljon med jagerfly av typen Nematocera som trigger til stor frustrasjon i heimen. De er mellom 4 og 50 millimeter svære og kan drive deg til vannvidd.

I og med at jeg fortsatt er litt i overgangsalderen etter forrige forsøk, er jeg VARM om natta (og vi snakker her om en som til vanlig har kroppstemperatur på 36 grader, så det er høyst unormalt), hvilket gjør at jeg lufter.

Da vi kjøpte huset, skrattet alle godt av hvilket mygghøl vi hadde kjøpt oss inn i. Hvor ille kan det faktisk være, tenkte vi... Jeg er da oppvokst på fjellet, og var ikke helt fremmed for denne blodsugende arten. Men jeg har tenkt meg grundig om siden den gang.

Første sommeren her var det helt håpløst - etter St. Hans kunne man ikke gå ut av døra en gang. I fjor investerte vi i en myggmaskin, en skikkelig Myggminator - men da regna det jo hele fordømte sommeren, så uteliv var liksom ikke noe alternativ uansett. I år har myggmaskinen kommet litt sent ut i hagen pga transportstreiken. De hadde liksom ikke så mye forståelse for at vi trengte den patronen sårt.

Uansett, i går kveld hadde jeg døra og vinduene på gløtt, og i det vi legger oss, starter moroa. Det er helt fantastisk hvor grusomt irriterende disse plageåndene er, og hvor mye bråk og krangling de makter å fremkalle. Du ligger der og har nesten sovnet, men så brått føles det som om noen har stappa den ene motoren fra en Boing 747 inn i mellomøret ditt, og du er sikker på at hjernen din er i ferd med å ta en høy C og sprekke ut av sitt gode skall. I et lite sekund prøver du å overse surringa og trøster deg med at det sikkert er greit å bli kvitt litt blod, kroppen produserer jo tross alt nytt og friskt av seg selv. Men så innser du at det bare er en ting å gjøre: på med lyset, og forsøke å få tatt jævelen. Men enn så bråkete de er, i det du reiser deg for å måke til dem, så er de søkk borte. Og hvis du endelig får tatt en, kan du være sikker på at skurken har tappet deg for blod, og nå ligger cellene dine pent malt oppetter veggene eller eventuelt taket.

Stemningen i heimen blir ikke akkurat god, og i det du endelig tror du har fått tatt den siste og legger deg ned og slukker lyset: wrrrrooooooooooooooooooooooooom. Der kom broren gitt!

Folk snakker om at de er vårslappe - du lurer ikke meg. Det er fordi vi er blodfattige!

(bilde hentet fra Fet naturfoto)