Bilder tatt av Anne Elisabeth Næss
Du finner hjemmesiden hennes her
Helt fra jeg var liten har jeg sagt til mamma at jeg ikke kommer til å få barn... Hvis jeg skulle få barn, skulle jeg ihvertfall adoptere. Jeg antar at mamma har sett på dette som et lite barneopprør og en motsats til noe kjeft jeg hadde fått av henne eller liknende. Nå viser det seg at jeg muligens hadde rett!
 |
| Sprøytestikking - min verste skrekk, men som jeg nå ikke ofrer en halv tanke |
Jeg har siden jeg kom i puberteten vært plaget med mye smerter og blødninger, og alltid hatt en følelse av at ting kanskje ikke er som det skal. Desember 2005 slutter jeg helt på piller, etter en periode hvor kroppen ikke har fungert som den skal. Sommeren 2006 blir jeg etter besøk nummer to på legevakta sendt videre til Ahus fordi vakthavende lege er bekymret over tilstanden min. Jeg er selvsagt vettaskremt, og rimelig forbanna på sambo som er på fisketur, og utenfor dekningsområde.
Jeg får beskjed om å dra hjem og faste og komme tilbake dagen etterpå. Etter en undersøkelse på gyn.får jeg beskjed om å bli med opp til overlegen, fordi de har funnet noe som ikke ser så bra ut. Etter flere UL, kunne overlegen fortelle at den ene eggstokken er over dobbelt så stor som den skal, og at det kan forklare ryggsmertene jeg hadde hatt.
 |
| Sprøyte | |
Jeg får beskjed om å ta det med ro, og komme tilbake om to uker. Undersøkelsen viser da at eggstokken har blitt mindre igjen, og alle slår seg vel egentlig til ro med det. Alle bortsett fra meg. Jeg kjenner at det er noe som kommer til å skape trøbbel for meg.
Våren 2007 blir sambo og jeg enige om at jeg skal gå til legen, siden det ikke har skjedd noe.Vi er enda ikke i den fasen hvor man virkelig begynner å undre, så legebesøket er vel så mye for å få en undersøkelse for å se om noe er alvorlig galt. Fastlegen mener vi skal se det ann over sommeren, noe vi også gjør, og høsten 2007 blir rekvisisjon til utredning sendt Ahus. Vi er inn og ut der endel ganger, før jeg blir satt opp til Lapraskopi-operasjon på Stensby sykehus i januar 2008.
 |
| På vei inn på Riksen til enda et forsøk... Vi er godt kjent i gangene der nå! |
Lapraskopi er et inngrep hvor de går inn fra navlen og rett over skambeinet. De pumper eggstokkene med blå gass, så de kan se om det siver igjennom med kameraet de har dyttet inn i kroppen din. (glad jeg var i narkose for å si det sånn). Dessverre går ikke laparaskopien helt etter planen. Legene bommer og havner i buken TRE ganger i stedet for å komme opp i livmor og eggstokker som de skal. Det tar litt tid før de oppdager at de er på feil sted, så gassen blir pumpet ut i buken. Hjertet mitt begynner å tulle, så de velger å avslutte inngrepet og ta meg ut av narkosen - og til den oppvåkningen har jeg bare en ting å si: F%%(/% Hæ(%#/%#?!!!!
Jeg våkner i spenn og at jeg skriker på sambo for jeg har så vannvittig vondt. Kanskje ikke så rart når de hadde bommet såpass som de gjorde. Sykepleierne gjør sitt beste for å holde meg nede, og gir meg ett eller annet i veneflonen min så jeg blir borte igjen. Deilig!
Vanligvis blir man liggende til observasjon et par timer etter slikt, jeg blir liggende en hel dag, mens de pøser på med smertestillende. De skulle legge ned Stensby den uka, så jeg tror kanskje de så sitt snitt til å bli kvitt no gamle piller :-)
Jeg er - etter mitt syn - daudårlig. Både narkosen og smertene gjør sitt beste for å få meg til å vrenge meg ut av mitt gode skinn, og jeg har bare to ønsker der jeg ligger: å få spy og få dø. Hehe, rart hvor fort man havner i grøfta! Neste uka går omtrent i samme stil, og det eneste jeg husker helt klart fra det første døgnet, er at sambo går og lukker igjen alle dørene i leiligheten så ikke naboene skal tro han driver med konemishandling.
 |
| Man blir ekstremt god på venting under IVF-prosessen! |
To uker etter lap skal jeg tilbake til Ahus for å forsøke å forsøke å blokke ut livmorhalsen. De tror det kanskje er derfor de ikke hadde kommet opp, fordi den var for trang. Heldigvis bestemmer legen seg for å ta en UL først, hvor han finner ut at utblokking er helt uaktuelt. Bommerten under Lap-en har laget en falsk kanal/vegg, som står i fare for å rase dersom de prøver utblokking, noe som kunne føre til.... vel, jeg er litt usikker, men ut fra toneleiet til legen høres det ikke ut som noe søndagstur.
 |
| Oversikt over hvor mange forsøk som har resultert i graviditet på Riksen per måned. |
De forsøker i stedet å komme opp i egglederene med et tynt plastrør med en ballong på i enden for å se om det er helt tett. Etter mye om og men, som innebærer en kledelig grønnfarge i ansiktet på undertegnede, må de bare gi opp. Ny beskjed: kom tilbake om to uker, vi henter inn en ekspert fra Sverige. Eksperten kommer så vidt opp på høyre side, mens på venstre er det helt tett.
Etter dette mener legen at det ikke er noe å vente på, og i mars 2008 blir søknaden om å bli satt i IVF-køen sendt.
Det er selvsagt et slag i baugen for meg å få en bekreftelse at det er noe galt. Med meg.
At det er jeg som kommer til å bremse forplantningen.
At det er min skyld at sambo ikke får bli pappa.
Ingen av oss er "desperate" eller helt klare for å få barn, men vi innser at dette er noe vi må starte opp med, skal det være håp. Jeg hater å vente, så jeg er bra utålmodig. Hvor lang tid må vi vente? Jeg har siden det først kom på tale hatt en sterk trang til å bli ferdig med denne prosessen for å komme meg videre - enten det går den ene eller andre veien.
 |
| Uttak - utrolig hvor vant man blir med at det er en haug med folk i rommet mens du selv ligger der, passe dopa :-p |
Innkallelse til forsamtale på Rikshospitalet kommer rett etter sommerferien 2008, og 1. oktober skal vi inn. Og med dette må vi (for det meste jeg) ta et valg... Hvor åpne skal vi være om dette? Jeg er en åpen person, så for meg er det naturlig å fortelle de som vil høre om det. Sambo er ikke helt enig, men forstår at dette er min måte å takle situasjonen på. Vi starter i det forsiktige og sier det til noen få, innvidde, men så sprer det seg - både av oss og av andre. Og jeg møter utelukkende positive tilbakemeldinger. Samtidig er blir det slutt på slengspørsmålene om når barna kommer, vi som sitter med hus, stasjonsvogn og alt?
26. september 2008 blir jeg hentet på stasjonen av sambo som forteller at onkelen min på 45 år er funnet død. Familien er i sjokk, og midt oppi det her skal vi på forsamtale og snakke om nytt liv. Akkurat der og da føles det nesten grotesk å i det hele tatt tenke på å dra på timen. Det skal atpåtil være syning i kirken samme dagen og motpolene på disse to fasene i livet sto for meg som nærmest et hån mot min kjære onkel som har vært en av de viktigste personene for meg i oppveksten. Skal jeg virkelig tenke på meg selv og mine ønsker i en slik tid? Men familien er klar på at dette skulle vi gjøre nå, de trenger noe å konsentrere seg om og sluse sorgen bort fra. Så vi dra. Og lærer å sette sprøyter og om hvordan de "parrer" egg og sædceller utenfor kroppen....Sambo lærer det ihvertfall. Jeg er mentalt et helt annet sted.
 |
| Eggposer... Disse stikkes hull på, og så suger de ut eggene med en lang nål. |
Begravelsen kommer, vinteren tar tak, og 22. desember 2008 tar jeg min første nesespray. Det har etterhvert blitt mange......
+bursdagsfeiring+033.jpg)
