Tre apekatter møter Dovrefjell - DEL I

En utflukt med TB (TurBuddy) er på ingen måte en helt vanlig utflukt. I år hadde vi også fått med oss en apekatt til, nemlig Fuske som jobber sammen med TB og meg. Fuske er hva man kan kalle litt over gjennomsnittet aktiv, og slang seg med sånn i siste lita kun for moro skyld. Og moro ble det!

Hmmmm... Hva har jeg glemt? Jo, ganske mye

Planen var å gå fra Kongsvoll stasjon, inn til Reinheim, telte der på torsdag, videre opp på Snøhetta på fredag og ned igjen til Kongsvoll på lørdag for så å ta toget hjem. Men som vanlig rundt meg, går ingenting som planlagt.

Det er viktig å kle seg godt!

Vi fikk rigget oss godt til, og togturen gikk smooth - vi fikk tilogmed en ny venn! En konduktør som til de grader var imøtekommende og på grensa til reint nysgjerrig... Han hadde sine egne teorier, vi var sykepleiere (noe vi ikke er), vi var studenter (åkei, Fuske har enda ikke kommet seg ut av skolesystemet) og vi var usedvanlig spreke jenter (ah, der traff han spiker'n på huet). Uansett var det viktigste for han at vi gikk av i riktig vogn. Kongsvoll stasjon hadde nemlig noe begrenset med perrong, og han ville ikke at vi skulle løpe til pressen for å rapportere uregelmessigheter, som han hadde vært borti, fordi det gjorde folk. Neida. Blir ikke nervøs av slikt vi.

Sats på en sekk som er bittelitt større enn deg selv

Vi kom oss av toget uten å måtte ringe pressen, og sto noe stedforvirra igjen i det toget dro videre mot Trondheim. Hvor i H..... var stia som liksom skulle være så tydelig merket??

Lillekatt forsøker å lese kart.... på GPS-en. Men kan jo verken kart eller GPS.

Og hvordan leser man kart??

Og hvorfor kommer det ikke opp stedsnavn på GPS-en?

Vel, det samme drev egentlig TB og jeg med i fjor på turen vi hadde da. Etter et par telefoner for å få igang GPS-en, litt kreativ kartlesing og god, gammaldags elimineringsmetode, fant vi stien. Vi sto egentlig på den. Tommel opp!

Vandre vandre vandre

Så der var vi, unge friske og spreke og labbet i vei opp tidenes oppoverbakke med friskt mot. Turen gikk så det suste. Ihvertfall ti meter! For der tryna TB. I ei steinrøys. Såpass tryn at vi måtte banne litt, le litt og vurdere å snu. Men man kan jo ikke snu etter ti meter!

Ti meter - og så legge seg ned allerede a gitt!!

Så TB haltet seg videre, og Fuske fant en skadet fugl. Uten sammenligning forøvrig, men den var nå skadet.

Skadet TB. Eller var det fugl?

Dovrefjell er jo kjent for moskusene, og vi diskuterte heftig underveis om vi kom til å se noen, hvordan unnamanøveren skulle foregå og hvor farlige de egentlig kunne være. Dette ble brått glemt i det jeg får øye på en gjeng med langhåra, bolede kuer oppe i ås-siden. Vi har jo tross alt lest på plakatene rundt omkring at man må holde seg MINST 200 meter unna moskusen, og det var vi på ingen måte nå. Vi stirret på moskusene, og de gav oss begge de onde øya tilbake, og brått beveget de seg nedover mot oss. Og vi - vi beveget oss nærmest i panikk. Dette møtet fant sted rett ved en seter, og mitt beste forslag var å komme seg inn til setra, så vi var trygt innenfor gjerdet. Kjempeforslag, helt til vi fant ut at gjerdet på ingen måte var tett.

Moskus på avveie

Nytt forslag - vi går ned til elva og går langs bredden forbi. Kjempeforslag, inntil Mr. Moskus himself fant ut at det skulle jammen meg han gjøre også.

Mr Moskus har satt opp ekle-øya

Så dermed - tre jenter i villrede som ikke turde gå forbi.

Ser du moskus - søk oyeblikkelig tilflukt

Plutselig begynte alle moskusene å bevege seg vår vei, og vi - tøffe som vi er - bestemte oss rett og slett for å gjemme oss litt. Kjempeforslag, helt til vi kom på at både Fuske og TB hadde valgt jakker i en noe skrikende farge. Hva skjedde med å velge kamuflasjefarger når man er ute i skog og mark?!?!?!

Kommer'n etter oss?!?!

Etter en vill og planløs rådslaging, samt jeg som listet meg litt rundt for å ta bilder som på ingen måte ble noe å samle på, bestemte vi oss for å rett og slett la det stå til - VI GÅR!

Og det viser seg - moskuser kan gåes forbi når de står inne på en seter (som var mitt første forslag til å gjemme seg), og de kan fint passeres på samme avstand som de sto i sted... Selv om du da syntes det var alt for skummelt å passere dem.

Lykkelige over å ha overlevd noe vi - hvis vi legger godvilja til - kan karakterisere som en skummel situasjon med draps-moskus - vandret vi videre på ukjente stier. Det flotte med DNT sine stier, er at det alltid er malt en rød T der du er forvirra eller det ligger en stein du kan trå på i bekken for å ikke bli blaut.

Veldig fornøyd med broene til DNT

Bortsett fra den ene bekken vi kom til. For der var det såvisst ingen steiner å trå på så man ikke ble blaut. Etter litt kløing i hodet kom vi til at vi på ingen måte var av den typen som bare ble bløt på bena uten videre - her skulle det bygges bro! Resolutt røsket vi opp stener langs bredden og gestikulerte verre over hvordan stener skulle legges og hvor strømmen egentlig tok. Overraskelsen var dermed stor for Fuske i det hun oppdaget at jeg plutselig sto på andre siden. Den gamle ballettdanseren (som egentlig aldri var noe særlig å skryte av) i meg ble nemlig lei av å vente og hoppet lett og elefant over på andre siden. Fuske kunne på ingen måte forstå hvordan jeg hadde fått til dette, og måtte klø seg i hodet både en og to ganger.

Moskus i veien

Problemet var jo selvsagt ikke løst ved dette, for ingen av oss hadde noe som helst mulighet for å hoppe over med sekker på ryggen. Så Fuske meldte seg frivillig til å stå på en noe vaklete stein midt i bekken, TB skulle sende sekkene til Fuske som igjen skulle sende dem til meg. Kjempeplan, helt til sekkene kom til Fuske og Fuske fant ut at hun på ingen måte kunne klare å holde verken seg selv eller sekken ute av vannstrømmen på grunn av tyngden. Artig innslag i det hun hiver både sekken og seg selv inn på land igjen - og over TB. Dog ikke før hun hadde vært litt nedi vannet da så klart. Dermed ble det letting av sekker, kasting av telt og plutselig var vi over alle mann (kvinner). Kun litt blod og en våt fot.

Stolte av å ha forsert en såpass stor og blaut hindring, gikk praten og bena videre. Når man er på fjellet er det viktig å passe på hvor man setter bena, slik at man ikke snubler. Dette er selvsagt noe vi passet godt på, og dermed så vi på ingen måte moskusene som sto MIDT i stien -og jeg som gikk først kunne definitivt se at vedkommende ikke hadde gredd skjegget sitt på en stund. TB og Fuske kom rett bak, og dette resulterte i en aldri så liten øyeskade, i det TB bråsnudde seg (for å etterleve taktikken "kan jeg ikke se dem, kan dem ikke se meg heller) og kjørte sekken sin rett i ansiktet på Fuske som dannet baktropp.

Uansett, disse moskusene bestemte seg for å vise oss noen triks og slo bakut og hoppet og spratt nok til at vi bestemte oss for å ta den lengste snarveien - over nærmeste topp. Godt å kjenne at man lever! Særlig når man skal ned på andre siden, som er veldig bratt.

DNT har beregnet turen inn til Reinheim til ca fem timer. Vel, det er nok ikke iberegnet sekker på 20 kilo, broer som må bygges og moskuser som står i veien. Klokka hadde passert aftensmattid og vel så det innen vi nådde Reinheim, og det brygget opp til uvær.

Dermed argumenterte vi heftig og begeistret for og i mot det å rett og slett la teltet ligge i posen og stikke DNT-nøkkelen i låsen. Argumentene for det siste vant, og flaks var det, for rett etterpå øste det ned.