For de som har fulgt med oss en stund, så har dere kanskje skjønt årsaken til at vi giftet oss så fort?
Det var jo selvsagt ingen kjempestor avgjørelse å ta, i og med at vi har vært sammen så mange år som vi har, ingen av oss hadde egentlig noe behov for å sette ring på fingeren sånn uten videre.
Vi har bestemt oss for å forsøke å adoptere, og da må man jo være gift.
Hva jeg har vist dere av bryllupsdagen vår så langt, kan du se
her
Fordi vi ville holde dagen enkel og privat, var det bare noen få som visste hva vi skulle 7. mai 2011. Det var en deilig og avslappende dag, og den ble akkurat så fin som vi hadde håpet på.
Siden vi ville ha det enkelt, har vi heller ikke ønsket oss noe...
Men fordi enkelte familiemedlemmer ønsket å gi oss noe, opprettet vi en "adopsjonskonto", slik at de kunne sette inn penger på denne.
Vi er veldig klare på at vi ikke ønsker at dette skal bli noe innsamlingsaksjon,
og at folk skal føle seg "presset" til å sette inn penger.
På ingen måte.
Men vi fant ut at det var bedre å få penger som vi trenger til adopsjonsprosessen i stedet for at folk skulle kjøpe noe vi ikke trengte. Hvis de først skulle gi noe, mener jeg!
Og det er nå jeg kommer til takknemlighetsbiten:
Tenk, vi hadde ikke engang en liten fest for venner og kjente, allikevel har vi fått mange gaver og hilsener!
Og mine søte medarbeidere hadde jammen meg samlet inn penger fra hele administrasjonen, tusket til seg kontonummeret av mamsen min, og satt inn et beløp som gjorde at tåreproduksjonen var litt ekstra følsom hos Lillekatt når kortet ble overrakt.
Tenk å ha så snille kollegaer!
I tillegg hadde noen av dem satt inn ekstra beløp, som i mine øyne var ALT for mye.... Jeg er så takknemlig for at jeg har slike fine folk rundt meg!!!
Takkekort kommer plutselig, Herr S. og jeg må bare få tid til å sette oss ned og se på bildene ☺
Men inntil så skjer:
TUSEN TAKK!
